Den profesjonelle elev

25. oktober 2012 publiserte Aftenposten kronikken "Hvor er den profesjonelle elev?" skrevet av Axel Fjeldavli. I kronikken skriver Axel om elevenes innsats på skolen, og forteller at det å være en profesjonell elev er minst like viktig som å være en profesjonell lærer. I dette innleget skal jeg skrive litt om mine synspunkter på dette.

I kronikken skriver axel "Selv ikke verdens beste lærer klarer å lære en fisk å klatre i trær. Det er ingen absolutt sammenheng mellom lærerens undervisning og elevenes læring." Som elev må jeg si meg uenig i dette utsagnet. Det er greit nok at en lærer ikke kan presse kunnskaper i hodet på elever som ikke gjør noen ting i undervisningen, men da mener jeg hvertfal at enn "profesjonell" lærer bør greie å motivere dem. Og å sammenligne det med noe som er komplett umulig, mener jeg blir for dumt. Jeg har selv hatt lærere som såvidt behersker språket, og jeg merker da at det er vanskelig å lære, og jeg føler at alt bare er bortkastet tid. Man kan ikke bare legge ansvaret på elevene, da kunne man like gjerne vært hjemme og lest når man føler for det, og hele meningen med skole forsvinner.

Elever i norsk skole er generelt for slappe, men det har med holdninger å gjøre, og dette mener jeg er noe som skal læres i ung alder. Det blir derfor ikke feil å si "man må satse på lærerne". Jeg merket selv at motivasjonen forsvant mer og mer da jeg begynte på ungdomsskolen, og det er kanskje her man må satse mer på lærerne, og kanskje aller helst hele systemet. Er det virkelig så lurt å begynne med karakterer allerede fra åttende klasse?

Jeg er heller ikke enig i Axels utsagn om at man skal dyrke frem elever som har en bevisst holdning og kunnskap i forhold til sin egen læring. Skal man bare glemme resten da? Jeg ville heller prøvd å finne en løsning på problemet. Det kan være mange grunner til at elever ikke jobber slik som skolen forventer av dem, og det er dette man bør undersøke mer, og heller gi dem støtten de trenger før de faller utenfor.